I SAMME ROM

Man kan si mye om Kronprinsen og monarkiet. Det samme gjelder næringslivsledere nær pensjonsalders proklamering av suksess i egen karriere. Ivrige, unge sjeler på jakt etter toppen av behovspyramiden også. Teambuilding og ledertrening med forsvaret kan jeg si tusen ting om, etter å ha hoppet fra tremeteren i blinde og svømt med vekter i basseng.

Men det jeg bet mest merke i og det jeg har lyst til å nevne etter to dager med kursing, mingling og oppgaveløsing i regi av Kronprins Håkons SIKT-konferanse er: hvorfor meg?

Og jeg stiller ikke dette spørsmålet fordi jeg ikke har tro på at jeg fortjener å være i et rom med andre unge ledere. Eller at ISFiT, organisasjonen jeg leder og representerer, ikke er kul og viktig nok til å dele plassen med forlag, banker og konsulentbyrå. Jeg stiller spørsmålet fordi etter å ha blitt heiet frem som fremtidens Norge i to dager, ble jeg oppmerksom på hvor mye makt konferansearrangører har når de får plukke ut deltakere og setter agenda.

Greit nok med en selvtillitsboost, men finnes det kun 200 unge ledere i fremtidens Norge? Hvem er det som har bestemt hvem som får være med på ledelsesleken til slottet?

Jeg skal også arrangere konferanse for unge engasjerte. Våre 500 deltakere krysser jordkloden for å komme til Trondheim, og disse skal finne løsningene på utfordringer knyttet til diskriminering, få servert 100 nasjonaliteter i fanget, bli presentert for innledere fra alle kontinent, og få tildelt verktøy for å bli dagsordensettere i eget land. Så hva er det som gir meg og mine kolleger rett til å plukke ut disse menneskene?

Det er i denne sammenhengen selvsagt viktig å poengtere noen av forskjellene på SIKT og ISFiT. Det mest åpenbare er at jeg har vanlig blod, og har lov til å mene akkurat det jeg vil. For det andre har alle ISFiT-deltakere vært gjennom en søknadsprosess og vist genuin interesse og engasjement, i motsetning til SIKT hvor søknad og motivasjonsbrev er byttet ut med nominasjoner og mystikk. Hvordan er det Kronprinsen egentlig velger ut deltakerne til konferansen er fortsatt uklart for meg. Vi plukker ut de studentene vi mener er best rustet til å utrette vår visjon om at diskrimineringsfrie dager skal bli til virkelighet. For meg er det fortsatt noe uklart hva Kronprinsen ville ha meg til å gjøre, utover det å møte andre unge, engasjerte, motiverte ledere.

Mulig urettferdighetssansen min tar overhånd igjen, jeg håper jo alltid at alle skal med. Jeg forstår selvsagt at dette er en utopi, også for ISFiT, men jeg lover i alle fall at vi skal være bevisst over makten vi har når vi snart skal plukke ut de heldige 500 og plassere dem i samme rom.