NÅR LIV BLIR TALL
Først publisert på VGs debattsider
Jeg savner medmenneskelighet og ansvarfølelse fra nordmenn, og jeg finner det vanvittig provoserende at Siv Jensen ikke klarer å løfte blikket fra excel-arket å få med seg hva som foregår i den virkelige verden.
De satt på benker og plastposer der det fantes skygge. Gradestokken var nådd 40 grader og alle delte på det vannet de hadde. Noen hadde satt opp telt i parken, andre søkte ly under taket på perrongen på sentralstasjonen.
De hadde nok reist langt, kanskje gjennom Tyrkia og Bulgaria. Nå var de i Beograd. Så lenge de ville komme seg over piggtrådhelvete, bevæpende vakter og den flere meterhøye muren ved Serbias grense til Ungarn ville de være innenfor EU, så ville de ankomme til Østerrike, deretter Tyskland. Kanskje Norge.
Parken og togstasjonen var fylt til randen av flyktninger. Men sammenliknet med de 12 millioner syrerne som er drevet på flukt er det ingenting. Og for første gang så jeg ansiktene til dem vi i Norge kun omtaler som tall.
5000. 8000. 10 000. Mennesker.
Valgkampvideoen til Fremskrittspartiet som søndag dukket opp i folk flests Facebook-feed ber oss om å velge. Enten skole, eldreomsorg og samferdsel eller syriske flyktninger som raskt vil komme til å søke familiegjenforening. A eller B sier de. Og valget skal visst være lett, vi kan jo bare hjelpe syrerne der de er.
I fem år har syriske sikkerhetsstyrker drevet landets innbyggere på flukt, de har ikke tilgang på mat, vann eller medisiner. Massakre, tortur, voldekt, kidnapping og drap av sivile har i et halvt tiår blitt hverdag. Ikke alle hjelpearbeidere slipper inn i landet og i mange områder er det livsfarlig å reise inn. I Libanon er hver fjerde innbygger en flyktning fra Syria, i Norge tegner vi kakediagram og gjør menneskeliv til valgkampproganda.
Jeg savner medmenneskelighet og ansvarfølelse fra nordmenn, og jeg finner det vanvittig provoserende at Siv Jensen ikke klarer å løfte blikket fra excel-arket å få med seg hva som foregår i den virkelige verden. Det er på tide at vi ser forbi vår egen komfort. Norske kids kan dele på limstifter og filt, de tåler også hjemmesmurt mat, vi orker å vente 20 min ekstra på bussen og ha hull langs fylkesveien når vi alle er vitne til den største migrasjonen av flyktninger siden andre verdenskrig.
Menneskene som hadde inntatt togstasjonen hang opp klærne sine der det var plass, tørket svetten i pannen, og vugget gråtende barn i søvn, likvel smilte de bredt til meg når jeg gikk forbi.
Jeg fatter ikke hvorfor vi finner det så vanskelig å vise samme verdighet tilbake til dem.