DE FØRSTE TANKENE
Publisert i Under Dusken 16.4.2015
DEBATT: Ved å få innsikt i mekanismene bak diskriminering og gjennom perspektivene til 500 deltakere, vil ISFiT være i stand til å ta tak i krevende problemstillinger og ta kompleksiteten ved diskriminering på alvor.
Det har i de siste utgavene av Under Dusken blitt reist noen viktige spørsmål om ISFiTs fremtid og hva festivalen bør ta for seg. Det gjenstår fortsatt å se hva som vil bli festivalens mål. Problemstillingene er mange og jeg ser frem til å bryne meg på dette sammen med mitt framtidige styre. Konkretiseringen må vi altså vente på en liten stund til, men jeg vil likevel introdusere noen tanker for hvordan jeg vil at ISFiT 2017 skal se ut.
Å samle verden i Trondheim til samtale om diskriminering er heftige greier. 40 prosent av FNs medlemsland straffer homofili med fengsel, i India blir 93 kvinner voldtatt hver dag, kommunale myndigheter i Frankrike nekter å registrere rombarn i skolen, i Latvia har kvinner forbud om å jobbe nattevakt, og i USA tjener den svarte delen av befolkningen 25 prosent mindre enn den hvite gjør. Dette er det realistiske bildet av verden, og hva ISFiT og Trondheim vil møte når Samfundet fylles med ISFiT-deltakere i februar 2017.
Ikke alle tenker likt, og som mye annet er heller ikke diskriminering svart hvitt. Poenget med ISFiT er nettopp å samle dem med ulik bakgrunn og stemme, til samtaler der premisssene ikke følger normene man er vant til fra før og der man må ta til seg synspunkt og verdier man aldri tidligere har blitt eksponert for. Dette er ytterst krevende, for mange uutholdelig.
Definisjoner og rammer vil rokkes ved, og mange vil bli tvunget til å ta oppgjør med sine forestillinger om hva diskriminering er, hvem som blir rammet og på hvilke måter diskriminering foregår. ISFiT inviterer studenter til nøytral grunn, hvor alle stemmer blir hørt og respektert. Vi gir plass til dem som ofte ties. Ideer utveklses, på godt og vondt, og nye perspektiver tilegnes. Dette er kanskje ikke så konkret som en resolusjon i Studentersamfundet, men det er blodig alvor.
Jeg ønsker likevel å se mer handling, og jeg vil at ISFiT skal være mer enn nye perspektiv og prat. ISFiT 2017 skal gi deltakerne verktøyene de trenger for å kunne ta med seg nye ideer og virkeliggjøre dem. De skal kunne skape endring når de reiser hjem. Derfor vil jeg at ISFiT 2017 også skal gi opplæring i organisasjonsbygging, hvordan påvirke makthavere, effektiv budskapsformidling og entreprenørskap.
Jeg vil ha kunnskapsrike innledere som kan vise oss hvordan de selv har skapt endring, og samarbeide med kunnskapsinstitusjoner og organisasjoner som har mer peiling enn vi har. Festivalen vi akkurat har avsluttet fikk innført korrupsjonsfag på NTNU, og Transparancy International tar med seg målet vårt om korrupsjon på timeplanen i Norge i bekjempelsen av korrupsjon. Det er ingen grunn til at ISFiT 2017 ikke vil gjøre det samme.
I Norge vil ISFiT være agendasetter. Når vi skal samle ulike perspektiver og meninger på nøytral grunn, bør vi ikke mene så mye. Det vi likevel kan gjøre, er å sette spørsmål til debatt. I samarbeid med Samfundet vil jeg at ISFiT 2017 skal ta opp problemstillingene knyttet til diskriminering også her i Norge. Hvorfor kvier vi oss for å ansette dem med utenlandsk navn? Diskrimineres romfolk i Norge? Hva er argumentene mot vigsel av homofile i den norske kirke? Hvorfor klikker de såkalte «nettrollene» på dagbladet.no? Slik skal vi sette dagsorden fra Storsalen, og til og med vedta resolusjoner.
Ved å få innsikt i mekanismene bak diskriminering og gjennom perspektivene til 500 deltakere, vil ISFiT være i stand til å ta tak i krevende problemstillinger og ta kompleksiteten ved diskriminering på alvor.