top of page

SUBWAY

Jeg har kjørt t-bane i Moskva.

Med bestemt grep rundt den kalde sølvstanga og fotsålene på linoleumsgulvet føler jeg hvordan toget med brå bevegelser sklir over skinnene. Rykk og napp kjennes så kjent ut. Samspillet mellom kropp og tog er inntakt. Kanskje ikke så rart etter et år med subway-surfing i New York. På nytt får jeg oppleve den tidkrevende, skitne og slitsomme aktiviteten, som jeg likevel trives med så innmari godt.

P1010179.JPG
P1010164.JPG

Folkene man sitter ovenfor, og stirrer rett inn i øynene på, representerer et ekte reality-konsept fra storbylivet med fortellingen om enkeltindividets plass blant millioner av mennesker. Og de titalls blikkene man møter på reisen forteller en historie om stormaktstilværelsen og livet i verdens navle. Moskva og New York City, som til en hver tid fyller både innbyggere og utenforstående med den dypeste fasinasjon.

Lydnivået er så høyt at det er vanskelig å føre en samtale, i stedet vugger togvognenes hvin meg sakte inn i egne tankerekker, som ikke blir brutt før t-banen seiler inn på neste stasjon, når dørene etter et lite forvarsel over høytalerannlegget slår sammen så bestemt at ingen kan stå imot.

Og jeg tar meg selv i å tenke på disse to storbyene, den ene som jeg befinner meg i for aller første gang, og den andre som jeg kjenner så godt, en gang i tiden var verdensmaktene som sto i opposisjon til hverandre. Et land totalt blendet av sine hvite stjerner og det andre av sine røde, og som på samme tid som de kappløp mot rommet fant nye måter å reise i superfart på under bakken.

To storbyer det slår meg at ikke er så ulike når alt kommer til alt.

#oktober2014 #trondheim

bottom of page