top of page

TILBAKEBLIKK

Sola skinner inn gjennom støvete markiser, og jeg ser små partikler sveve i lufta. Jeg drar dyna opp til nesa og strekker beina så langt de rekker uten at tærne møter kjølig luft. Rommet er iskaldt. Hele verden er føkkings iskald og jeg vil ikke stå opp.

Det lille rektangulære speilet med rustflekker i hvert hjørne forvandler meg om til et passfoto. Skuldrene er dekket i gullstoff, sveisen er preget av et halvt år gammel permanent og ansiktet er rammet inn av en sminkepung. Jeg smiler ikke, og tenker at hvis jeg faktisk var et foto, så hadde det vært et sånt lite som har ligget bakerst i en roteskuff i titalls år.

P1018950.jpg

Jeg kjenner meg så ensom. Hendene tar panisk tak i vasken. Munnen snurper seg sammen og røde lepper stenger for luft som vil inn. Den plutselige stansen på tilførsel av luft gjør at brystet hamrer tungt. Så må jeg gi etter, kroppen er som en demning, øynene er slusa.

Vanligvis er lykkelige øyne gjemt bak runde solbriller på en nese med sølvring. Markerte lepper og bryn smiler alltid som om det er første vårdag. Et krøllete hår er fanget av vinden fra Hudson River og hatten må holdes på plass. Skoene klakker. En veske er slengt over skulderen. Og forventingene til livet er høye, og ingenting står i veien for at alle drømmer kan nåes.

Men nå. Maskara langs med haka. Tårer på håndbaken. Og en selvfølelse som ikke har noe å gjøre med den jenta, veska og hatten som spankulerer nordover Broadway. For denne jenta håndterer egentlig tunge øyelokk og en Moleskine uten blanke felt. Hjernen og magen koordinerer seg alltid, og tar de logiske valgene som hjertet har indikert. Nå er alt bare grøt. Og snørr.

Det er byen sin skyld.

#trondheim #newyork #oktober2014

bottom of page