KIRKEMØTET
Som femtenåring fant jeg et felleskap inkluderende som få. Vi var venner uavhengig om jakka var H. Miller eller kjøpt på HM, om vi var gutter eller jenter, 15 eller 25. I kirka ble jeg møtt med en enorm tillit, og for alle der var det en selvfølge at jeg kunne mestre. Prester og ledere var tolerante og åpne til sinns. Det var plass til alle, Åse S. Haugstad, Silje Kivle Andreassen og Erling Pettersen sørga nemlig for det.
I min tid i ungdomsfellesskapet i Nordstrand kirke fikk jeg, og får fortsatt, møte fantastiske mennesker som inspirer med en enorm romslighet, tålmodighet og tillit. Dette er folk jeg for alltid ønsker å ha i min nærmeste krets.
I trygge rammer lærte jeg å sette ord på følelser. Det var lov uttrykke det som var vanskelig, og sammen satte vi pris på det som var godt. Det var rom for å fortelle og det var rom for lytte. Kall gjerne andakter for bloggens spire. I ungdomsarbeidet lærte jeg å si det jeg mener. Jeg lærte å formidle.
Det er ikke enkelt å være ung i Norge og si at man er troende. Til tross for mitt svært liberale syn på kirke og tro, og at mine arbeidsoppgaver i ungdomsarbeidet stort sett besto av å dele inn volleyball-lag, legge konfirmanter, og lage revy, har jeg blitt møtt med hevede øyebryn og hånlig latter. Jeg prøver å svare øyebrynsheverne med klar røst og hevet hode i håp om at de skal forstå at min tid i ungdomsarbeidet først og fremst har vært en skolering i hvordan se og ta vare på menneskene rundt meg.
Men, den svært verdifulle vitenen og bevisstheten rundt medmenneskelighet, blir dessverre stadig oversett av sterke fordommer mot religion og kirke.
Og i dag kan jeg faktisk skjønne hvorfor.
Kirkemøtet stemte mot at homofile skal få gifte seg i kirken. Kirkemøtet stemte mot forslaget om at homofile kan få forbønn i kirken etter å ha giftet seg borgelig.
Jeg kjenner meg støtt. Og jeg kjenner meg lurt, for dette går imot alt det jeg oppfatter som kristendommens verdier.
Nå sitter jeg i New York, milevis fra konfirmasjonsleir og spillkvelder. Herifra observerer jeg kirka jeg er innmeldt i og landet jeg tilhører på avstand, men landet jeg er så stolt av og som jeg skryter av til daglig har falmet.
Jeg kunne valgt å holde kjeft i dag, bare vifta bort alle ord som svir, og drøyd skrytinga et par dager... Men det gjør jeg ikke, nettopp fordi kirka mi har lært meg å gjøre det motsatte.
