OSLO
Når 19-trikken snirkler seg oppover Kongsveien, på vei mot toppen av Oslo, så pleier jeg å skue ut over byen min og plotte ut alle de stedene jeg liker best.
Jeg ser spiret til Uranienborg kirke og minnes hvordan det er å være 17 år og valse gatelangs med gode venner etter skoletid. Tiden hvor vi drømte om å oppleve verden på egenhånd og var spente på hva livet ville gi oss når kompetansemål og vurderingskriterier skulle løsne grepet. Vi var kunnskapstørste og skolelei på samme tid. Vi var klare for det nye, samtidig totalt dedikert til livet innenfor skolens vegger, for vi hadde det så gøy.
Jeg ser slottet og forestiller meg rutenettet av gatene bak, og kafeene jeg elsket som skoleelev. Kaffetårene som utløste latterkick, men også engstelse. Det var her vi la de store planene, helst med en enkel mocca. I dag med en svart kaffe, for vi vender stadig tilbake, og vi har skjønt at kompetansemålene egentlig ikke vil slippe taket med det første. Men vi drømmer fortsatt, og planer legges.
Så ser jeg domkirken og tenker tilbake på de lyse sommernettene. De vi fortsatt lover hverandre at vi aldri skal sove bort, for det er så få av dem. Nettene som elegant avsluttes med en panini og nattbussen hjem. Det er disse perfekte kveldene hvor vi samles igjen, og enes om at ethvert eventyr må ende opp her, i Oslo.
Også ser jeg Barcode, som for hver gang jeg vender tilbake har vokst seg større. Det minner meg om at noe må ofres når man er på tur i verden, og at selv om man skulle ønske det, så kan ikke enhver dag være som en varm sommerdag i Birkelunden.
Så flater trikkeskinnene seg ut og synet av byen forsvinner. Men det gjør ingenting, for jeg har den alltid friskt i minnet.