top of page

NABOLAGET

”Skal du SERR bo i Harlem?!”

Ja.

Men hør: Det er ikke akkurat som om året er 1982 og jeg er bakdanseren til Grandmaster Flash. Okei, så tisser folk på gata, for du vet,”they just don’t care”. Og ja, jeg har sett rotter og ”junkies in the alley with the baseball bat" (kanskje ikke med balltre da, men supertøffe typer).

Men det er andre tider nå. Harlem er on a rise. Jeg får høre om det hele tiden. De svarte dominerer ikke i like stor grad, og ekstrem fattigdom er ikke et like stort problem. Her er alle verdens kulturer blanda sammen i en god miks. Jeg ser studenter med iPaden under armen, locals som går tur med hunden, hvite menn med joggesko og caps, latinas med hundre kids på slep, og demonsranter med dreads. Her sitter damen i rød Adidasdress på samme kafé som den superfeminine gutten med blazer. Det er en hel verden imellom dem, men en ting bringer dem sammen - Harlem. Og dette mangfoldet er fantastisk! Takk for 12 kritthvite år på Nordstrand... men dette er mye kulere.

Så trekk ifra alle fordommer du har om Harlem. Den bilen med gangstermusikk du hører 3 blocks unna, ja den som kjører sakte imot deg med pistolen ut av et sotet vindu.… den finnes ikke her. Men jazzen, soulfood og rastashopene er bevart. Så det kuleste fra Harlem består, og alle får.

IMG_0222.JPG
IMG_0212.JPG

Joda, jeg har kjent meg utilpass. Fastfood-kø er et sted jeg stadig føler meg utenfor. Som det eneste lyse innslaget, og uten evne til å uttale en eneste rett på menyen (vet fortsatt ikke hva jeg har spist, bare at det er fried), blir jeg lagt godt merke til. Og jeg blir ropt etter på gata - " Hey, white guuurl". Men jo flere dager som går, og jeg mer kjent jeg blir i nabolaget mitt, så utvikler jeg sakte men sikkert attetuden og selvsikkerheten til en black woman.

Grandmaster Flash beskrev en gang byen som jungel, og at han var ”close to the edge”. Jeg derimot er langt ifra kanten, selv om jeg akkurat tråkka i hundebæsj.

#newyork #september2014

bottom of page