top of page

UNDER DUSKEN: FRA DRAGVOLL TIL GREENWICH VILLAGE

Publisert på Dusken.no 20. mars 2014

Å tilbringe et år i New York er en utskeielse. Det er en ettårig opplevelse som forhåpentligvis kan døyve en enorm nysgjerrighet og tiltrekning mot alt som eksisterer og foregår der jeg ikke befinner meg.

I Norge framsto studier i political science ved USAs største private universitet som perfekt og i aller høyeste grad som en god nok utfordring. Det ble derfor til at jeg sendte søknad til New York University, med campus i Greenwich Village. Første utfordring med utvekslingsoppholdet oppstod allerede i søknadsprosessen, som helt ærlig var et rent helvete. I Lånekassen og pengenes verden er det lite som skal til før planer faller i grus og alle ambisjoner rives i fillebiter. Det å studere i USA er dyr moro, og kan føre til både bekymringsrynker og mageknip.

«Endelig fikk jeg kjenne at all trøstespising i form av Ben & Jerry's, og øresus etter å ha spilt Alicia Keys og Jay Z på repeat var verdt det.»

IMG_3191.JPG.300x0_q85_upscale_edited.jpg

Papirer, skjemaer og telefoner tok fokus vekk fra politisk teori, politisk atferd, offentlig administrasjon og alt annet en stakkars trondheimsstudent burde ha drevet med. Å motta opptaksbrevet var derfor en fantastisk tilfredsstillende følelse. Endelig fikk jeg kjenne at all trøstespising i form av Ben & Jerry's, og øresus etter å ha spilt Alicia Keys og Jay Z på repeat var verdt det. Nå hadde jeg ikke bare Empire State i tankene – jeg skulle dit.

Å lande i New York var som å bli kastet ut i en smeltedigel av alt som var ukjent og illeluktende. Det føltes som å bli plassert i sentrum av verden, et sted hvor man finner enhver etnisitet og tradisjon. I New York bor menneskene som lever i sin helt egen rytme og som ikke har noe til felles med naboen, annet enn at de deler byens puls. Og nå sto jeg der, midt i maskineriet og i det individualistiske menneskehavet uten annet alternativ enn å konfrontere meg selv og mine egne mål. Et blikk opp mot skyskraperne brakte fram gåsehud og fristelser med alt som var nytt. Mennesker, verdier, fag, kultur, matretter og en haug av nye impulser. Det var like skremmende som det var fantastisk.

«I New York bor menneskene som lever i sin helt egen rytme og som ikke har noe til felles med naboen, annet enn at de deler byens puls.»

Det ble raskt tydelig at studenttilværelsen i Greenwhich Village er en stor kontrast til livet på Dragvoll. Hvis du trodde 5ern var stress, så kan du prøve 2ern fra Harlem. Én semesteroppgave er byttet ut med ukentlige innleveringer, fravær er fy og man må sitte to og en halv time på pulten med lite annet enn en kladdebok foran seg. Alle amerikanske studenter er som den ene personen i auditoriet som alltid rekker opp hånda. Her må man sloss om ordet, og deltakelse i timen teller 25 prosent. Overgangen har vært stor, men ikke umulig.

Det er klart at man savner den lille og intime studenttilværelsen i Trondheim hvor man stadig treffer på kjentfolk i kaffekø. Her deler 40 000 studenter bibliotek og det er ikke ofte at klassekamerater tilfeldig støter på hverandre. Spennet av nasjonaliteter og mennesketyper som trasker rundt i universitetsgangene er fascinerende. Når mennesker med så ulike bakgrunner sitter rundt bordet blir samtalene spennende og åpner for nye perspektiver i større grad enn ellers. I tillegg har NYU hundrevis av studentorganisasjoner, slik at man kan prøve seg på alt fra gospelkor til studentradio. Det gjør det heldigvis enklere å skaffe seg et nettverk her. Noe som er bra, for det å ha venner på Manhattan er skikkelig kult!

«Hvis du trodde 5ern var stress, så kan du prøve 2ern fra Harlem.»

De virkelig store kontrastene mellom New York og Trondheim handler om mer enn bare musikk og mat. Det handler i større grad om de grunnleggende målene som driver studentene framover. Det er en enormt stor forskjell i tilnærmingen til studenttilværelsen her, kontra det som kan observeres på NTNU og Samfundet. Her må studentene jobbe kjempehardt for å komme ut arbeid. Når jeg tenker på meg selv og mine egne mål dreier alt seg om oppnå kompetanse fordi det interesserer meg og fordi jeg har lyst. Jeg tenker sjelden på hva jeg skal bli. Jeg ser ganske enkelt for meg at det vil løse seg et sted langs veien. Dessuten vet jeg at jeg alltid har noe å falle tilbake på, hjemme i Norge.

Her er derimot alle inneforstått med at man må gi alt for å bli noe. Studentene tar ulønnede internships og ekstrafag fordi de ønsker å overleve i et arbeidsmarked som ikke akkurat skriker etter nyutdannede statsvitere. De kjenner på frykten for å ikke få ting til å gå rundt etter en uteksaminering med hundretusener i studiegjeld. De har ikke noe å falle tilbake på.

«Studentene tar ulønnede internships og ekstrafag fordi de ønsker å overleve i et arbeidsmarked som ikke akkurat skriker etter nyutdannede statsvitere.»

Jeg blir møtt med smale øyne og kritiske spørsmål hver gang jeg forteller medstudenter om planen min. En plan som ikke er lagt og en plan som skriker filosofien om at man «bare lever én gang». De fatter ikke hva jeg driver med. Tankegangen min er helt ukjent for dem, og de ser ikke hvor heldig jeg er som får godene fra det deilige norske velferdssamfunnet på samme tid som jeg bader i amerikansk frihet. Jeg trasker rundt i gangene med fighter-blikk og spisse albuer og later som om jeg tar del i «The American Dream», men egentlig bryr jeg meg ikke om det. Jeg nyter heller den verdenen som har åpnet seg her, en verden som bare kan drømmes om hjemme.

Selvfølgelig kan New York være en slem by. Her finnes verken sosialdemokrati, fiskekaker, mamma eller bestevenner, og jeg oppdager til stadighet at notatene mine består av engelskord jeg har funnet opp selv. Det hender jeg setter meg i parken for å gråte litt. Men når jeg titter gjennom triumfbuen i Washington Square Park og øynene hvile på Empire State og dens majestetiske spir, er det nesten magisk. Bygningen har evnen til å vekke et overlevelsesinnstinkt som trengs i denne byen. Jeg tror New Yorks skyskrapere, puls, mangfold og det massive rutenettet av gater til sammen evner å forføre byens innbyggere inn i en tilstand av kraft, mot og vilje til å lykkes. Min hud har hvertfall blitt god og ru og jeg har vendt meg til å ikke holde noens hånd for å klare meg.

Jeg har lært en hel del politikk, men jeg har også lært hvordan å overleve og trives i ukjent galskap, og det er mye mer enn jeg hadde håpet å få ut av et år i New York City.

bottom of page